Eg er heimatt, sit og høyrer på at "stogoklukka" tikkar sekunda avgarde, slik ho og gjorde ei god stund før dei emigrantane eg har før nemnt, la ut på dei lange reisene sine.

Eg høyer vel til i den 5. generasjonen som klokka tikkar fram frå vogge til grav, og i andre greiner av slekta er den 7. generasjonen komen til verda sidan klokka vart laga av han Lars Blilie på Toten, -gravyren fortel at året var 1851. 

Ein tanke frå ei av "strøtanke og lausfaktasidene" i dagboka mi, skriven ei natt i på bussturen frå San Francisco til Portland, bør få plass her:       Gløym ikkje å fortelje dine næraste at du er glad i dei!     Vi er ikkje flinke nok til å ta slike ord i munnen, vi sindige dalfolk frå det kalde Noreg, - vi går ut frå at dei andre  veit  at vi meiner det.  Hugs at ein god ting kan ikkje nemnast for ofte.

"E æ sæl tå dikkan", seier eg på mitt mål.

I’m back home, sitting listening to the clock ticking the seconds away, like she has done from some time before the emigrants I have been writing about, started out on their long journeys .

I belong to the 5. generation the clock is ticking forward on the road from cradle to grave, and in other branches of the family the 7. generation has seen their first daylight since this clock was made by Lars Blilie in Toten, - the engraving tells us the year 1851.

I will share one thought from my “philosophy- and factspages” in my Diary, written during the nights bustrip between San Francisco and Portland:   Never forget to tell your closest family that you love them dearly!    We too seldom take words like that in our mouth, we calm people from the valleys of cold Norway – ve expect that the others know by heart that we mean it. – Remember that a good thought never can be said too often. 

You have a place in my heart.   "E æ sæl tå dikkan", I say in my dialect.

---------------------------------------

Vel attende på heimleg grunn

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Wait for my mystery final comments!